Om å skape et behov for kompetanse

For tre år siden hadde virksomheten få ansatte. Hovedgrunnlaget for voksenopplæringen var norskopplæring for innvandrere, grunnskole for voksne og spesialundervisning på grunnskolens område.  Lærerne var godt kvalifiserte og hadde lang erfaring. Ny rektor ble ansatt, og en ny tidsregning startet. Rektor var godt i gang med studier i Skoleledelse ved NTNU og hun brukte kunnskapene fra dette målbevisst i forhold til kollegiet, kommunen og nærmiljøet. Omdømmebygging stod sentralt i alt hun foretok seg. Hun deltok på møter, tok kontakt med sentrale personer i byens næringsliv og i det politiske liv, stilte spørsmål ved etablerte sannheter vedrørende voksenopplæring og benyttet enhver anledning til å fremme skolens sak og påpeke vår egenart, kompetanse og i det hele tatt gjøre skolen mer tydelig. Etter relativt kort tid, begynte skolen å høste frukter av dette arbeidet, og kommunen ble oppmerksom på nye områder hvor voksenopplæringen kunne utføre oppgaver. Denne entusiasmen smittet over på kollegiet, og på grunn av økningen i oppdrag, ble det etter kort tid behov for å ansette flere lærere.  

Rektor tok initiativ til å lage en pedagogisk plattform for å tydeliggjøre de ulike typene oppgaver virksomheten har. Den bygger på opplæringsloven, den generelle delen i læreplanen og kommunens styrende dokumenter for undervisning og opplæring, samt andre styringsdokumenter som omhandler livslang læring. Plattformen inneholder visjon, virksomhetens menneskesyn, verdigrunnlaget til skolen, skolens regler, holdninger, omdømmebygging og satsningsområder. I motsetning til virksomhetsplanen, som erfaringsmessig ofte er et dokument som blir brukt på administrativt nivå i kommunen, er den pedagogiske plattformen et dokument som har en mer praktisk verdi og kan brukes og deles ut til deltakere på kurs, til vikarer og andre midlertidig ansatte, til andre virksomheter det er naturlig å samarbeide med, til politikere og til det private næringslivet. Plattformen er utviklet av virksomhetens personale i samarbeid med ledelsen. Den ble laget over en relativt lang tidsperiode; personalet diskuterte verdier og holdninger, både i forhold til mennesker, undervisning og samfunnet. Den pedagogiske plattformen forplikter ansatte og ledelse i forhold til det daglige arbeidet med opplæring og organisering, og har en samlende overbygning som tar opp i seg elementer fra alle styringsdokumenter, lover og regler voksenopplæringen forholder seg til. Alle ansatte har sluttet seg til plattformen som man godt kan si definerer voksenopplæringen som arbeidsplass og opplæringssted.  Samtidig er dette et dynamisk dokument som hele tiden er under bearbeiding og utvikling.

Mye av arbeidet med utvikling av pedagogisk plattform og omdømmebyggingen foregikk digitalt, det vil si at lærerne ble oppmuntret til å bruke data for å gi tilbakemeldinger, refleksjonsnotater og referater. Rektor gikk selv foran med et godt eksempel, og sendte ut informasjon på mail i stedet for å kopiere opp papirer. Etter hvert lærte vi oss å følge med digitalt for å være forberedt til møtene. I kompendiet til modul 7 på studiet i Skoleledelse, sier Kjell Atle Halvorsen i artikkelen IKT og skolen – en skisse til aktivitetsteoretisk analyse: ” Verken IKT-planer, deltakelse i IKT-prosjekter eller lærernes deltakelse i kompetanseutviklingstiltak ser ut til å være bestemmende for hvor mye og hvor hensiktsmessig IKT brukes i ulike skoler. Derimot er skoleledelsens rolle sentral.” (s.52) Jeg er enig i at skolelederen er helt sentral når det gjelder å være et forbilde i forhold til innføringen av digitale verktøy i virksomheten, men jeg tror også at lederens fokus på positiv utvikling hos den enkelte lærer også er avgjørende for at de skal tørre å prøve disse verktøyene. Det er viktig at rektor ser potensialet hos den enkelte og oppmuntrer til å utvikle dette videre til nytte for hele kollegiet. Hos oss fikk lærere i oppgave å vise kollegiet hvordan man kan bruke datamaskinene til noe mer enn en skrivemaskin, og med ett skritt om gangen, utviklet det seg en delekultur hvor lærerne ønsket å vise de andre nye muligheter ved bruk av verktøyene etter hvert som de selv lærte seg å bruke dem. Dette genererte i sin tur et ønske fra lærerne om å lære mer og heve sin egen kompetanse. I første omgang ga lærerne hverandre opplæring, men etter hvert oppstod det hos flere av lærerne et ønske om og et behov for å øke formalkompetansen og ta videreutdanning innen IKT.  

Litteratur: Halvorsen, K.A. (2007). IKT og skolen – en skisse til aktivitetsteoretisk analyse. I Haugaløkken og Hoel, Gjennom ordene. Trondheim: Program for lærerutdanning, NTNU.

Byggingen av en vindmøllepark.

Min påstand er: Halden kommunale kompetansesenter er en vindmøllepark! I de følgende innleggene vil jeg fortelle litt om bakgrunnen for denne påstanden og utviklingen på veien dit. Innleggene vil ta for seg et eller flere satsningsområder hver gang, så det er viktig å følge med for å få med seg alle de gode tipsene!  Jeg sier ikke at alle vindmøllene er like store, eller at alle vindmøllene klarer å utnytte ”forandringens vinder” til enhver tid, men til sammen klarer parken vår å omgjøre mulighetene i kraften og bruke dem på stadig nye områder. Jeg har ingen problemer med å skryte av dette, for jeg er ikke på noen måte ansvarlig for denne utviklingen, annet enn som en entusiastisk medarbeider som først etter relativt lang tid så nytten av utviklingen i retning digitalt kompetent skole. Jeg ser vanligvis ikke på meg selv som en BOHICA-lærer, men jeg innrømmer at jeg ofte for sikkerhets skyld går baklengs inn i framtida. Særlig har jeg vært skeptisk til å ta i bruk de digitale hjelpemidlene og bare fordi tålmodige kolleger har klart å overbevise meg om nytten ved å ta dem i bruk, har jeg sakte, men sikkert tatt stegene i riktig retning.

I kompendiet til modul 7 på studiet i Skoleledelse, står det i artikkelen Nye kontekster for læring, at IKT kan ses på som en kulturell utvidelse, men at teknologien alene aldri kan garantere for en slik utvikling, men at det krever en utviklet brukskultur. ”I et slikt perspektiv blir ikke artefakter redusert til redskaper med et bestemt innhold, ikke gjenstander med bare en bestemt funksjon. I stedet inngår de som komponenter i nettverk av aktiviteter. Dermed er de med på å åpne nye rom for handling. Summen av mulighetene de rommer, ut gjør aktive, dynamiske verdener der mennesker kan utforske eksisterende, og utvikle nye, kulturelle praksiser.” Dette er det ved den digitale utviklingen som tiltaler meg og som har gjort at jeg faktisk har tatt i bruk disse artefaktene. Særlig tanken på å dele, det å bruke materiell flere ganger og på ulike måter, at andre kan bruke mine idéer og utvikle det videre, sende det ut på nytt og gi meg videre idéer til hvordan det kan brukes, dette er det som gjør at jeg har valgt å ta i bruk de digitale hjelpemidlene og det som var forløsende for mine sperrer vedrørende den digitale verden.

Litteratur:

Hauge, T.E., Lund, A. & Vestøl, J.M. (2007). Nye kontekster for læring. I T.E. Hauge, A. Lund og J.M. Vestøl. Undervisning i endring. IKT, aktivitet og design. Oslo: Abstrakt forlag.